← Tilbake til oversikten

Preken 10 — Moses bad til Herren sin Gud

Pfeiffer-preken 10Middelhøytysk + norskOm denne utgaven

Originaltekst (middelhøytysk)
Norsk oversettelse
Moyses orabat dominum deum suum (Ex. XXXII, 11).

Ich habe ein wörtelin gesprochen in der latîne, daz stêt geschriben in der leczien, diu man hiute liset von der zît, unde daz wort sprichet ze tiusche 'Moyses bat sînen herren got: herre, war umbe zürnet dîn grimmede wider dîn volc?' Dô antwurte ime got unde sprach: Moyses, lâ mich zürnen, verhenge mir des, erloube mir des, gunne mir des, gestate mir des, daz ich zürne unde mich reche an dem volke. Unde got gelobete Moysese unde sprach: ich wil dich hæhen unde wil dich grôz machen unde wil dîn geslehte breiten unde wil dich herre machen über ein grœzer volc. Moyses sprach: herre, tilge mich ab dem lebenden buoche oder vertrage dem volke.'

Waz wil er sprechen, sô er sprichet: 'Moyses bat sînen herren got?' In der wârheit, sol got dîn herre sîn, sô muost dû sîn kneht sîn, unde würkest dû denne dîn werk umbe dînen eigenen nuz oder umbe dîn lust oder umbe dîne eigenen sêlikeit, in der wârheit, sô enbist dû sîn kneht niht: wan dû suochest niht alleine gotes êre, dû suochest dînen eigenen nutz. War umbe sprichet er: sînen herren got? Got wil, daz dû siech sîst, unde woltest dû gesunt sîn; got wil, daz dîn friunt sterbe, unde woltist dû, daz er lepti wider gotes willen, in der wârheit, sô enwære got dîn got niht. Minnest dû got, bist dû denne siech: in gotes namen; stirbet dir dîn friunt: in gotes namen; vert im ein ouge ûz: in gotes namen. unde dem menschen wære gar reht. Bist aber dû siech unde bitest got umbe gesuntheit, sô ist dir gesuntheit lieber denne got, sô enist er dîn got niht: er ist got himelrîches und ertrîches, er enist aber dîn got niht.

Moyses orabat dominum deum suum (Ex. XXXII, 11).

Jeg har talt et lite ord på latin som står skrevet i lesningen som leses på denne tiden i dag. På tysk lyder det slik: «Moses bad til Herren sin Gud: Herre, hvorfor flammer din vrede mot ditt folk?» Da svarte Gud ham og sa: «Moses, la meg være vred; tillat meg det, la meg få det, unn meg det, tål at jeg er vred og hevner meg på folket.» Og Gud gav Moses et løfte og sa: «Jeg vil opphøye deg og gjøre deg stor, og jeg vil gjøre dine etterkommere tallrike og gjøre deg til herre over et større folk.» Moses sa: «Herre, stryk meg ut av livets bok, eller skån folket.»

Hva mener han når han sier: «Moses bad til Herren sin Gud»? I sannhet, skal Gud være din herre, må du være hans tjener. Og dersom du gjør dine gjerninger for din egen fordel eller for din egen glede eller din egen salighet, er du i sannhet ikke hans tjener. For du søker ikke Guds ære alene; du søker din egen nytte. Hvorfor sier han: «Herren sin Gud»? Gud vil at du skal være syk, og du ville heller være frisk. Gud vil at din venn skal dø, og du ville ønske at han levde, imot Guds vilje. Da er Gud i sannhet ikke din Gud. Dersom du elsker Gud, og er syk: i Guds navn! Dersom din venn dør: i Guds navn! Dersom han mister et øye: i Guds navn! Slik ville det være helt rett for mennesket. Men om du er syk og ber Gud om helse, er helsen kjærere for deg enn Gud, og da er han ikke din Gud. Han er himmelens og jordens Gud, men ikke din Gud.

Nû merkent, daz got sprichet 'Moyses, lâ mich zürnen.' Nû möh- tint ir sprechen: war umbe zürnet got? Umbe niht anders denne umbe die verlust unser eigener sêlikeit, und er suochet des sînen niht; als leit ist got, daz wir tuon wider unser sêlikeit. Got enkunde niht leider geschehen denne an der marter und an dem tôde unsers herren Jêsû Kristî sînes einbornen sunes, den er leit umbe unser sêlikeit. Nû merkent, daz got sprichet 'Moyses, lâ mich zürnen.' Nû sehent, waz ein guot mensche vermac mit gote. Daz ist ein gewissiu wârheit und ein nôtwârheit, swer sînen willen gänzelîche gît gote, der vâhet unde bindet got, daz got niht mac denne daz der mensche wil. Swer got sînen willen gänzelîche gît, dem gît got sînen willen wider als gänzelîche und als eigenlîche, daz gotes wille des menschen eigen wirt, unde hât sîn gesworn bî im selber, daz er niht vermac denne daz der mensche wil, wan got wirt niemer niemannes eigen, er ensî zem êrsten sîn eigen worden. Sant Augustînus sprichet: herre, dû wirdest niemannes eigen, er ensî vor dîn eigen worden. Wir töiben got naht unde tac unde sprechen: herre, dîn wille werde. Und sô denne gotes wille wirt, sô zürnen wir, und dem ist gar unreht.

Sô unser wille gotes wille wirt, daz ist guot: aber sô gotes wille unser wille wirt, daz ist verre bezzer. Sô dîn wille gotes wille wirt, bist dû denne siech, sô wöltist dû niht wider gotes willen gesunt sîn, aber dû wöltist, daz gotes wille wäre, daz dû gesunt wærist. Unde swenne ez dir übel gêt, sô wöltist dû, daz ez gotes wille wære, daz ez dir wol gienge. Aber sô gotes wille dîn wille wirt, bist dû siech: en gottes namen; stirbet dîn friunt: en gotes namen. Ez ist ein sicher wârheit und ein nôtwârheit, unde wære, daz alliu pîne der helle und des vegefiures unde der welte hienge dar an, daz wolte er êweclîche lîden iemer in der pîne der helle mit gotes willen unde wolte daz iemer hân für sîn êwige sêlikeit unde wölti in gotes willen lâzen unser vrouwen sêlikeit und alle ir volle- komenheit und aller heiligen unde wölti in êwiger pîne unde bitter- keit iemer mê sîn und enmöhte sich einen ougenblik dâ von niht ge- kêren, jâ si möhti einen gedank niht geleisten, daz si iht anders wölti. Swenne der wille alsô vereinet wirt, daz ez wirt ein einic ein, sô gebirt der vater von himelrîche sînen einbornen sun in sich und in mich. War umbe in sich, in mich? Dâ bin ich ein mit im, er mac mich ûz gesliezen niht, und in dem werke dâ enpfâhet der heilig geist sîn wesen unde sîn werk unde sîn werden von mir als von gote. War umbe? Dâ bin ich in gote. Nimet er ez von mir niht, sô nimet er ez ouch von gote niht, er mac mich ûz gesliezen niht, in keiner wîse niht. Alsus genzelîch was Moyses wille gotes wille worden, daz ime gotes êre lieber was an dem volke denne sîn eigen sêlikeit. Got gelobte Moysese und er enahte sîn niht, jâ unde hête er im gelobet alle sîn gotheit, er enhête ez im gestatet niht. Unde Moyses bat got unde sprach 'herre, tilge mich ab dem lebenden buoche.' Die meister vrâgent: minnete Moyses daz volk mê denne sich selber? unde sprechent: nein! wan in dem, dô Moyses gotes êre suochte an dem volke, dô wiste er wol, daz er gote nêher was denne ob er gotes êre hête ge- lâzen an dem volke unde gesuochet hête sîn eigen sêlikeit. Alsus muoz ein guot mensche sîn, daz er in allen sînen werken des sînen niht ensuoche, alleine gotes êre. Alle die wîle sô dû mit dînen werken ûf dich selber iht mêre gekêret bist oder ûf einen menschen mê denne ûf den anderen, sô ist dennoch gotes wille niht rehte dîn wille worden. Unser herre sprichet in dem êwangelio 'mîn lêre ist niht mîn lêre, mêr: des, der mich gesant hât.' Alsô sol ein guot mensche stân: mîn werk ist niht mîn werk, mîn leben ist niht mîn leben. Und ist, daz ich alsô stên, alliu diu vollekomenheit und alliu diu sêlikeit, die sant Pêter hât, und daz sant Paulus sîn houbet dar strahte, und alliu diu sêlikeit, die sie dâ von hânt besezzen, diu smecket mir als wol als in, und ich wil ez êweclîche niezen, als ob ich ez selbe ge- würket hête. Mêr: alliu diu werk, die alle heiligen und alle engel te geworhten unt dannoch Mariâ gotes muoter ie geworhte, dâ von wil ich êwige vröude enpfâhen, als ob ich sie selbe gewürket hête. Ich spriche: menscheheit unde mensche ist ungelîch. menscheheit in ir selber ist als edel, daz oberste an der menscheheit hât gelîcheit mit den engelen unde sippeschaft mit der gotheit.

Merk nå at Gud sier: «Moses, la meg være vred.» Hvorfor er Gud vred? Ikke av noen annen grunn enn at vi mister vår egen salighet. Han søker intet for seg selv. Intet gjør Gud mer bedrøvet enn at vi handler imot vår egen salighet. Intet mer bedrøvelig kunne hende Gud enn den pine og død vår Herre Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, led for vår salighets skyld. Merk igjen at Gud sier: «Moses, la meg være vred.» Se nå hva et godt menneske kan utrette hos Gud. Det er en viss og nødvendig sannhet: Den som gir sin vilje helt til Gud, griper og binder Gud, slik at Gud ikke kan gjøre annet enn det mennesket vil. Den som gir Gud sin vilje helt, får like fullt og like egentlig Guds vilje tilbake, så Guds vilje blir dette menneskets egen. Og Gud har sverget ved seg selv at han ikke kan gjøre annet enn det mennesket vil. For Gud blir aldri noens egen før mennesket først blir hans. Den hellige Augustin sier: «Herre, du blir ikke noens egen før han først blir din.» Vi overdøver Gud natt og dag og sier: «Herre, skje din vilje.» Og når Guds vilje så skjer, blir vi vrede; det er helt galt.

Når vår vilje blir Guds vilje, er det godt; men når Guds vilje blir vår vilje, er det langt bedre. Når din vilje blir Guds vilje, og du er syk, vil du ikke ønske å være frisk imot Guds vilje; snarere vil du ønske at det var Guds vilje at du var frisk. Og når det går deg ille, vil du ønske at det var Guds vilje at det gikk deg godt. Men når Guds vilje blir din vilje, da sier du om du er syk: i Guds navn! Om din venn dør: i Guds navn! Det er en viss og nødvendig sannhet: Dersom alle helvetes, skjærsildens og verdens smerter kom på tale, ville et slikt menneske gjerne lide dem evig, for alltid i helvetes pinsler, etter Guds vilje, og ville for alltid regne dette som sin evige salighet. Det ville etter Guds vilje gi avkall på Vår Frues salighet og all hennes fullkommenhet og alle de helliges, og ville ønske å forbli for alltid i evig smerte og bitterhet. Det kunne ikke vende seg bort fra dette et eneste øyeblikk, ja, kunne ikke engang tenke tanken på å ville noe annet. Når viljen er forent slik at den blir ett eneste ett, da føder Faderen i himmelriket sin enbårne Sønn i seg selv og i meg. Hvorfor i seg selv og i meg? Fordi jeg der er ett med ham; han kan ikke utelukke meg. Og i dette verket mottar Den hellige ånd sitt vesen og sin virksomhet og sin tilblivelse fra meg som fra Gud. Hvorfor? Fordi jeg der er i Gud. Om han ikke mottar det fra meg, mottar han det heller ikke fra Gud; han kan på ingen måte utelukke meg. Så helt var Moses' vilje blitt Guds vilje at Guds ære blant folket var kjærere for ham enn hans egen salighet. Gud gav Moses løfter, men han aktet ikke på dem. Ja, om Gud hadde lovet ham hele sin guddom, ville Moses ikke tatt imot den. Og Moses bad til Gud og sa: «Herre, stryk meg ut av livets bok.» Mestrene spør: Elsket Moses folket mer enn seg selv? De svarer: Nei. For Moses visste at ved å søke Guds ære blant folket kom han Gud nærmere enn om han hadde latt Guds ære blant dem fare og søkt sin egen salighet. Slik må et godt menneske være: I alle sine gjerninger skal det ikke søke sitt eget, men bare Guds ære. Så lenge du i dine gjerninger er vendt noe mer mot deg selv eller mot ett menneske fremfor et annet, er Guds vilje ennå ikke virkelig blitt din vilje. Vår Herre sier i evangeliet: «Min lære er ikke min lære, men hans som har sendt meg.» Slik skal et godt menneske stå: «Min gjerning er ikke min gjerning; mitt liv er ikke mitt liv.» Og står jeg slik, da smaker all den fullkommenhet og salighet som den hellige Peter har, og som den hellige Paulus gav sitt hode for, og all saligheten de har fått derved, like godt for meg som for dem. Jeg skal nyte den evig som om jeg selv hadde utvirket den. Ja, alle de gjerninger som alle hellige og alle engler noensinne gjorde, og hva Maria, Guds mor, noensinne gjorde, skal jeg få evig glede av som om jeg selv hadde gjort dem. Jeg sier: Menneskeheten og det enkelte menneske er ikke det samme.

Die grœsten ein- unge, die Kristus besezzen hât mit dem vater, die ist mir mügelîch ze gewinnenne, ob ich künde ab gelegen daz dâ ist von disem unde von dem, unde künde mich genemen menscheheit. Allez daz denne got ie gegap sînem einbornen sune, daz hât er mir gegeben also vollekomenlîche als ime und niht minre, unde hât mirs mê gegeben: er gab mê mîner menscheheit an Kristô denne ime, wan er gab ime niht, er hête ez êweclîche in dem vater. Unde slahe ich dich, sô slahe ich zem êrsten einen Burcharten oder einen Heinrîchen unde slahe dar nâch den menschen. Unt des entet got niht. Er nam zem êrsten die menscheit an. Wer ist ein mensche? der nâch Jêsû Kristî menscheit sînen eigenen namen hêt. Unt dâ von sprichet unser herre in dem êwangelio 'swer dirre einen an rüeret, der grîfet mir in mîn ouge.' Nû sprich ich aber: 'Moyses bat sînen herren got.' Vil liute bitent got umb allez daz er geleisten mac, aber sie enwellent gote niht geben allez daz sie geleisten mügent, sie wellent mit gote teilen unde wellent ime daz snœdest geben und ein wênic. Aber daz êrste, daz got iemer gît, sô gît er sich selber. Unde swenne dû got hâst, sô hâst dû elliu dîne mit gote. Ich hân etwenne gesprochen: swer got hât und elliu dîne mit gote, der hât niht me denne der got alleine hât. Ich spriche ouch: tûsent engel in der êwikeit ist niht mêre an der zal denne zwêne oder einer, wan in êwikeit ist niht zal, ez ist obe aller zal. 'Moyses bat sînen herren got.' Moyses ist als vil gesprochen als einer, der ûz dem wazzer ist ûf erhaben. Nû spriche ich aber von dem willen. Der hundert mark goldes dur got gēbe, daz wære ein grôzez werc unde schîne ein grôzez werc; aber ich spriche: habe ich einen willen, hête ich hundert mark ze gebeune, ist eht der wille ganz, in der wârheit sô hab ich got bezalt und er muoz mir ant- würten, als ob ich im hundert mark bezalt hête. Und ich spriche mêre: hête ich einen willen, ob ich eine ganze welt hêti daz ich die geben wolti, ich habe got bezalt einer ganzer welt und er muoz mir antwürten, als ob ich im ein ganze welt bezalt hêti. Ich spriche: würde der bâbest mit mîner hant erslagen, wære ez mit mînem willen niht beschehen, ich wolti über alter gân und wolti niemer deste minre messe sprechen. Ich spriche: menscheit ist an dem ermsten oder versmêhsten menschen also vollekomen, als an dem bâbeste oder an dem keiser, wan menscheheit in ir selber ist mir lieber denne der mensche, den ich an mir trage. Daz wir alsus vereinet werden mit gote, des helfe uns diu wârheit, von der ich gesprochen hân. Âmen.

Menneskeheten i seg selv er så edel at det høyeste i menneskeheten er likt englene og i slekt med guddommen. Den høyeste forening som Kristus hadde med Faderen, kan jeg oppnå dersom jeg kunne legge bort det som hører dette og hint til, og gripe meg selv etter menneskeheten. Alt Gud noensinne gav sin enbårne Sønn, har han gitt meg like fullkomment som ham, og ikke mindre. Ja, han har i Kristus gitt min menneskenatur mer enn ham, for til ham gav han det ikke: Han hadde det fra evighet i Faderen. Og dersom jeg slår deg, slår jeg først en Burkhard eller en Heinrich og deretter mennesket. Men Gud handler ikke slik. Først antok han menneskeheten. Hvem er et menneske? Den som etter Jesu Kristi menneskehet har sitt eget navn. Derfor sier vår Herre i evangeliet: «Den som rører en av disse, rører meg i mitt øye.» Nå sier jeg igjen: «Moses bad til Herren sin Gud.» Mange mennesker ber Gud om alt han kan gi, men de vil ikke gi Gud alt de kan gi. De vil dele med Gud og gi ham den ringeste delen, og bare litt av den. Men det første Gud noensinne gir, er seg selv. Og når du har Gud, har du alle ting sammen med Gud. Jeg har stundom sagt: Den som har Gud og alle ting med Gud, har ikke mer enn den som har Gud alene. Jeg sier også: Tusen engler i evigheten er ikke flere i tall enn to eller én, for i evigheten finnes intet tall; den er over alle tall. «Moses bad til Herren sin Gud.» Moses betyr «en som er løftet opp av vannet». Nå taler jeg igjen om viljen. Et menneske som gav hundre mark gull for Guds skyld, ville gjøre en stor gjerning, og det ville synes å være en stor gjerning. Men jeg sier: Om jeg har viljen, og om jeg hadde hundre mark å gi, da har jeg i sannhet, dersom viljen er fullkommen, betalt Gud, og han må svare meg som om jeg hadde betalt ham hundre mark. Og jeg sier mer: Om jeg hadde en vilje som ville gi bort en hel verden dersom jeg eide den, da har jeg betalt Gud med en hel verden, og han må svare meg som om jeg hadde betalt ham en hel verden. Jeg sier: Om paven ble drept ved min hånd, men det ikke skjedde ved min vilje, ville jeg gå til alteret og feire messen like fullt som før. Jeg sier: Menneskeheten finnes like fullkomment i det fattigste eller mest foraktede menneske som i paven eller keiseren. For menneskeheten i seg selv er kjærere for meg enn det enkelte mennesket jeg bærer i meg. Måtte den sannhet jeg har talt om, hjelpe oss til å bli slik forent med Gud. Amen.